Dagen da jeg sluttet å tute i trafikken (nesten)

Det startet som en deilig sommer dag med litt lav sol. Jeg hadde vært på jobb i Oslo. Trafikken gikk som vanlig super tregt gjennom Bærum, noe som i seg selv ikke er noen god kombinasjon, når det er fint vær og man vil fort hjem. Hele situasjonen oppstod egentelig da jeg kom til motorveibroen. Jeg begynte vel å innse at jeg faktisk rakk hjem før helgen var over. Men idet håpet gikk over til tro, tok jeg igjen en bil som etter alle målestokker ikke hadde det samme målet som meg. En typisk "jeg er på søndagstur i fredagsrushet type", eller "det er min rett som sjåfør å ligge i 50 km/t (eller under) i 90 sonen" type sjåfør. Ja,det er riktig at det er din rett, men det kan skape visse reaksjoner hos andre. Det skjedde meg foresten, det kom en slags reaksjon. Det fine med denne kjære medtraffikanten var at han var så elskverdig og skulle ta av Drammen syd akkurat slik jeg også skulle, og ikke nok med det hele veien oppover Bj. bjørnsonsgate, opp til grønland. Der ble vi heldigvis heftet av toget som gikk at og fram over veien i nesten 15 minutter. Det var jo flott koordinert av nsb, vi skifter hele godstoget tvers over Drammens mest trafikerte vei, det er jo bare hele "Drammen" som skal hjem fra jobb. Livet er en lek, sa noen. Bommen gikk omsider opp og jeg kunne fortsette min tur bak vår kjære venn. Alt dette var jo til å leve med, jeg var jo snart hjemme. Vi passerer hele grønland,(tror faktisk det hadde gått kjappere på ski over det virkelige Grønland enn dette).I det fjerne skimter jeg det som er min avkjøring, den siste gata før det er hjem kjære hjem og adios my new friend. Men midt i all gledesrop og sang, ser jeg til min store forskrekkelse, vår alles venn skulle også inn den samme veien (just my luck). Jeg telte vel til 10 to tre ganger, til tross for stor indre uro kjørte jeg nærmest uanfektet videre. Bare over bakketoppen nå så er jeg hjemme, you´re right. Det som skjer over bakketoppen er at solen som var lav da jeg dro fra Oslo er om mulig enda lavere nå (selvfølgelig, det var jo snart natt), noe som får sjåføren foran til å ta en bråstopp i den grad det var mulig i det tempoet han hadde i utgangspunktet. Vi var nå kommet til det punktet i situasjonen at det ikke fantes et fnugg av tålmodighet igjen hos meg. Jeg legger meg på hornet litt sånn skikkelig, men idet hånden glir ned fra rattet ser jeg at det ikke var solen han hadde stoppet for. Det var et gravfølge som hadde tatt en tur ut i solen. Ikke nok med det, men en som går i følget mister også en smule besinnelse og slår i panseret på bilen foran meg , og roper "vis litt respekt" på et slags negativt vis. Tror aldrig jeg har følt meg så DUST i hele mitt liv, eller forresten en gang. men det kommer senere. Har i hvertfall sluttet å tute. (nesten)