The grand salute

Denne selsomme opplevelsen hadde jeg for en del år siden.
Jeg var på Brunstad og satt og spiste, da merket jeg at "the turtel wanted to say hello". Dette var en god stund før stedet var utbygd, så doene var utenfor. De var i kjelleren av et brakke lignende bygg. Jeg tar trappen ned og lytter om det er noen tilstede.
Denne prosedyren ligger veldig naturlig for meg. Dette var jo tross alt et sted med mange doer ved siden av hverandre og jeg hater og gjøre mitt fornødne med masse tilskuere. Jeg får liksom ikke systemet til å fungere under press. Til min store lettelse var stedet tomt. Jeg går fra bås til bås for å virkelig finne ut hvilken som er renest og for å være 100% sikker på at det ikke sitter en liten luring med kvessede ører. Jeg setter meg .

I det befrielsen fra naturens jernklo var et faktum og tankene igjen endrer fokus til noe mer dagligdags hører jeg trinn i trappen. Et menneske trer inn i mitt lille kammer av odør og stillhet. Et naturlig trekk fra min side blir da å være enda mer stille, dette er jo utfall grunnet min angst for offentlige toaletter og mitt forsiktige vesen. Denne typen tar som sagt noen skritt ned i trappen stopper og lytter. dette er jo helt etter boka og etter mitt syn en ypperste form for instinkt. Men han gjør en fatal feil, han sjekker ikke båsene for naturlige farer, i og med jeg sitter stille som en mus er skaden uopprettelig. Han går rett til første og beste avlukke. Jeg innser kjapt at han ikke vet at jeg er der, han drar av noen tirader luft og masse som jeg hverken før eller siden har vært vitne eller hørt maken til. Og jeg har hørt mye... men jeg sier ikke fra hvem av hensyn til familiens indre anliggende.

Denne typen som nå sitter mindre enn et tidels steinkast fra meg avleverer nå sitt livs bidrag til alle hverdens mysterier(denne i kategorien "er det virkelig mulig" eller "er det mulig at et lite menneske kan produsere så mye"). I løpet av et nano sekund går jeg i sjokk. Uten mulighet for å legge benene høyt eller annen respektabel sjokk terapi var det bare en ting jeg kunne gjøre. Jeg lo og lo, antagelig vis det høyeste og råeste noen sinne. Så ble alt dødsens stille igjen, for så at denne ubudne gjesten i mitt fremmede hus begynte å le alt han kunne. Der satt vi og lo både sammen og hver for oss, et unisont latterkammer hadde det blitt.

Hverdagen innhentet oss omsider og ingen ord var sagt, det gikk sakte opp for oss begge at hvordan skulle vi komme oss ut med æren i behold. Jeg ville for eksempel ikke knytte noe ansikt til basunens far, vi kunne aldrig sett på hverandre uten å minnes denne pinlige insidens. Han på sin side ville sikkert ikke vite hvem som hadde vært vitne til hans "ono spetacular" the grand salute". Så på uforklarlig telepatisk vis visste jeg at det var jeg som måtte gå ut først.
Jeg reiste meg, spenningen var til å ta og føle på,
låste opp døren, vasket hendene og forsvant ut døren.
Jeg hadde klart det, jeg var i sikkerhet!
Jeg vet til dags dato ikke hvem denne personen er,
og finner det veldig greit at det forblir slik...